”Er du sikker på at det er en snarvei?” sier pappa.
”Jada, jeg tar alltid den veien når jeg sykler til butikken,” svarer mamma. Bilen svinger frem og tilbake. Det er en svingete og dumpete vei. Den begynner å bli smalere også. Til slutt ender den opp som en sykkelvei. Pappa må stoppe bilen helt.
”Dette er nok en fin turvei når du skal sykle,” sier pappa helt oppgitt. Mamma sier ingenting. Plutselig kjører pappa bilen ut på gangveien.
”Ut på tur, aldri sur,” sier han. Bilen kjører forbi to gamle menn som sitter på en krakk og mater de små fuglene. De blir veldig overrasket over at det kommer en bil på den smale gangveien. Mamma blir så flau at hun synker ned i bilsetet sånn at hun ikke synes. Så kjører de forbi noen barn som sparker ball. Og tilslutt når de igjen en gammel dame som er ute på tur med hunden sin. Hun går veeeeeeeeldig sakte, og når pappa ber henne om å flytte litt på seg, rister hun bare på hodet og fortsetter å snakke med hunden sin. Den gamle damen forteller hunden at det er noen mennesker som er så dumme at de ikke kan se forskjellen på en gangvei og en bilvei. Jenny ser en lekeplass litt lenger fremme.
”Se der, kan jeg løpe bort til lekeplassen og leke til dere kommer?” spør hun, så pent hun kan. ”Ja, gjør det,” svarer pappa. Jenny leker lenge, hun begynner nesten å bli lei av å leke, men så kommer mamma og pappa kjørende. Etter sikkert verdens lengste halvtime, tar det slutt på gangveien.
I kirken har alle satt seg og presten har allerede begynt prekenen. Nå lister de seg inn, pappa og mamma med Lillebror på armen, og Jenny med den røde kofferten i hånda. Presten slutter å snakke. Alle i kirken snur seg for å se hvem presten ser på. Så begynner de å le. Der står pappa med stivnet iskrem på ryggen. Jenny med kjærlighet på pinne klistret fast i buksebaken og møkkete på knærne etter lekingen. Og der står mamma med kvister i håret som falt ned fra treet de krasjet med. Flaue setter de seg ned på noen ledige plasser, og presten fortsetter. Nå er det lillebror sin tur til å få et navn. Mamma bærer han frem til døpefontenen. Pappa står lenger bak sammen med Jenny og den røde kofferten. Og bak pappa og Jenny står en dame og en mann som er et vennepar av mamma og pappa, de skal være faddere, og hjelpe til å passe på at dåpsbarnet skal ha det godt mens han er barn.
Presten begynner å prate. Jenny åpner kofferten og tar ut de grønne filttøflene sine. Hun trenger litt ekstra hjelp nå, for hun skal komme frem til fontenen og ta luen av lillebror. Og det er ikke bare bare, når det er så mange mennesker som ser på. Nå er tiden kommet.
”Jenny, kom frem hit,” sier mamma. Jenny tar med seg noen ekstra ting fra den røde kofferten, og går frem til fontenen.
”Nå kan du ta av luen,” sier presten. Jenny tar den forsiktig av hodet til lillebror. Men siden lillebror ikke har lært å svømme ennå, setter hun på han en dykkermaske og en snorkel til å puste igjennom. Mamma holder han frem til fontenen, og presten heller vann på hodet hanns.
”Jeg døper deg i..,” er alt presten rekker å si før han blir helt stiv av sjokk. Igjen begynner alle i kirken å le. Mamma og pappa ser ned på lillebror. De kan ikke annet enn å le når de ser hva Jenny har gjort med han. Pappa ser bort på Jenny som holder på å blåse opp en badering til lillebror. Pappa tar forsiktig baderingen og legger den ned på gulvet.
”Skal vi prøve en gang til?” spør mamma. Presten begynner med prekenen igjen, denne gangen går alt som det skal. Lillebror får navnet Kristoffer. Da presten er ferdig, og pappa skal til å sette tilbake den lille luen på Kristoffer, så skjer det noe igjen. En stor og høy rap høres i hele kirken.
”Oj, jeg tror at lillebror drakk for mye brus,” sier Jenny, og så må hun le. For tredje gangen ler alle i kirken av Jenny og hennes spesielle familie.
Vel hjemme igjen, har festen begynt. Alle sammen har kommet. Og Kristoffer får mange fine, og noen nyttige gaver. Gavene blir Jenny glad for. Hun hjelper lillebror med å pakke ut og prøve dem. På bordene står det kaker og godterier, men alle venter på den store kaka som pappa kommer med. Det er den største kaka Jenny noen gang har sett. Det er en kjempestor bløtkake med marsipantrekk. Alle gjestene står klare med hver sin skål, og gleder seg til å smake. Pappa setter den forsiktig ned på midten av bordet sånn at alle skal se den godt. Men akkurat da pappa slipper kaka, forsvinner den gjennom bordet. Den river med seg duken og alt det andre som står på bordet, og deretter klasker den ned i gulvet. Det spruter krem og syltetøy utover alt og oppover beina til gjestene. Jenny trenger ikke å fortelle mamma og pappa at det er hun som har laget det store hullet i bordet, det gjetter de selv.
Dagen etter sitter pappa og leser i avisen.
”Men hva i all verden er dette for noe?” spør pappa.
”Er det noe galt?” spør mamma, som sitter på gulvet og prøver å vaske bort de siste kakerestene fra sofaen.
”Det er bilde av oss i avisen,” sier pappa, og leser høyt.
”Den stakkars ungen fikk en høyst uvanlig dåpsdag. Storesøster husket på sjøvettreglene står det, og så er det bilde av oss alle sammen. Kristoffer har dykkermaske og snorkel på seg,” sier pappa, og nå kommer mamma for å se også. De må le begge to.
”Ja, Jenny får til det meste, hun,” sier mamma.
design&coding: nicholas knutsen