Hun hadde sittet oppe hele natten.
Ventet på en lyd.
Den vidunderlige tonen som farer gjennom vegger og rom.
Lyden av telefonen som varsler om at noen er der.
At en eller annen vil deg noe.
En som kanskje tenker på deg.
Nå kom det en lyd.
Hun hørte den klart og tydelig.
Det ringte.
Det må være telefonen hun hørte.
Lyden kommer tilbake.
Ennå en gang.
Det er som om den ikke vil gi seg.
Den har nesten begynt å bli plagsom.
Hva skal hun gjøre nå?
Må hun ta den?
Det er sikkert ikke noe viktig.
Kanskje det bare er noen som har tastet feil nummer?
Det er sikkert ikke til henne, og i hvert fall ikke noe hyggelig.
Nei, det beste er å la den være.
Men den holder ikke opp.
Den ringer og ringer.
Hun går bort til telefonen.
Løfter røret varsomt av.
Det er lyder inne i den.
Hun hører det.
Det er umulig å forstå noe uten å sette røret inntil øret, men det kan skade hørselen.
Hvis de vil snakke, så får de bare gjøre det.
Hun har ikke tenkt til å bry seg om det.
Øynene blir store.
Det begynner å renne en klar veske fra dem.
Kinnene blir våre, og kalde.
Hun legger telefonrøret tilbake på plass.
Det går ikke, tenker hun.
Det går ikke.
Hun føler ensomheten trenge seg gjennom kroppen.
Den startet nede ved knærne.
Nå har den nådd helt opp til hodet.
Der inne forstår den at hun alltid vil være ensom.
Han ringer nok aldri.
Glenn Belden 09.08.2008
design&coding: nicholas knutsen